Femundløpet 2024
Rundt deg fylles Røros sine trange gater med ivrige hunder og forventningsfulle hundekjørere. Høylytt hundeglam, nerver og kaos.
High fives og hurrarop følger deg oppover Kirkegata. Du holder pusten gjennom den sagnomsuste 90°-svingen. Så blir det stille og spenningen slipper taket.
Endelig er dere i gang. Du og hundene.
Da Annbjørg Bakken var 10 år skrev hun en huskelapp til seg selv. Budskapet var klokkeklart:
«Du skal bli hundekjører når du blir stor!!! Selv om du har
ombestemt deg nå så skal du bli hundekjører!»
Annbjørg holder på barndomsdrømmen, og flytter etterhvert til Finnmark for å jobbe hos et av landets beste langdistanse team. Tre år senere stiller hun til start i Europas lengste løp; Finnmarksløpet, et eventyr på 1200 km. Sammen med hundene fra Jotka Fjellstue blir Annbjørg beste førstegangskjører og kvinne over målstreken. Hun kjører inn til en imponerende 5. plass, og blir nominert til prisen for beste hundestell.
«Det er på løp at man lærer mest. Du blir virkelig utfordret på det du har trent på, og det er ofte da du får hunder som overrasker, tar ansvar og viser hva som bor i dem,» forteller 29-åringen som nå holder til i Ålen, Trøndelag.
Årene i Finnmark gir jenta fra Lillehammer kunnskapen hun trenger for å starte for seg selv. I dag er Annbjørg godt i gang med sin andre løpssesong på egne ben, og i hundegården hennes står det 15 ivrige huskier. En stor kontrast fra da hun som barn la til ‘hund’ på alle handlelistene til moren i håp om at en firbent venn skulle bli med hjem fra matbutikken.
Fjorårets Femundløp gikk ikke helt etter planen da både hunder og kjører måtte bryte grunnen sykdom. «I år har jeg derimot bestemt meg for at dette skal vi søren meg få til,» sier Annbjørg bestemt. Strategien er å kose seg og hvile mye.
«Det er ekstra stas å kjøre med egne hunder. Man får et helt annen eierskap til alt man gjør,» forklarer Annbjørg som i år kjører Femundløpets 450 km distanse. «Jeg føler virkelig at dette er mitt løp.»
Temperaturene legger seg tidlig på godt under -30°, og selv Annbjørg må innrømme at det river godt i lungene underveis. Å kle seg for varierende aktivitet i slik kulde er ingen en lett oppgave.
«Du står jo der på sleden kledd for sprengkulde, og så plutselig må du løpe opp et fjell. Slik av-og-på-jobbing ville vanligvis gjort meg klam, og så veldig kald, men med flere lag ull fra Lanullva gikk det veldig fint.»
Til tross for kulda byr det trønderske vinterlandskapet på flere magiske opplevelser, og over fjellet mot Søvollen får hundekjøreren en solnedgang av de sjeldne. Rundt Annbjørg farger sola fjelltoppene røde, og fremfor sleden går åtte hunder i fin takt. Dette er betalingen for alt slitet, for alt man ofrer gjennom en sesong og høsttreningen sine lange timer i regn, sludd og gjørme.
«Over fjellet der gråt jeg litt på sleden,» innrømmer Annnjørg. «Hundene mine jobber så utrolig godt i alle motbakkene vi møter, og med den solnedgangen i tillegg. Slik blir man jo rørt av.»
Fordelt på sjekkpunktene Søvollen og Tynset blir tre av hundene satt ut med mindre skader. Lykke, Centi og Kora får dermed kjøre bil sammen med handlerne resten av løpet.
Som resultatlistene i langdistanse hundekjøring ofte viser, så er det ingen selvfølge at man kommer til mål. Under lange løp er det viktig å ta gode valg, ivareta hundene fra start og ha litt flaks. Små feil og uhell kan få stor betydning etter flere hundre kilometer.
«Jeg er jo veldig glad i å drive med dyr, og i en sport som hundekjøring blir dyrevelferd veldig viktig,» forteller Annbjørg. «Det er da trygt å vite at du også kan ta gode valg og fortsatt tenke dyrevelferd med klærne du bruker. Med Lanullva vet du har du får etisk produksjon og at sauene har det bra.»
Å kjøre de siste 200 km med fem hunder kan være en tøff oppgave, men Annbjørg er optimistisk. «Hittil har vi kjørt pent og pyntelig, og de fem hundene som er igjen er utrolig gode. Så om jeg fortsetter å ta riktige valg kommer vi oss hele veien til mål.»
Ut fra løpets siste sjekkpunkt uler og hopper de fem gjenværende hundene av iver. Det er ingen tvil om at Loke, Nasa, Lava, Grim og Grå er klare for turen over fjellene mot Røros.
«Å se den gleden så langt inn i løpet er overveldende som kjører. Du blir veldig rørt av at de fortsatt ønsker å jobbe ræva av seg etter å ha løpt så langt,» forteller Annbjørg stolt.
Siste etappe begynner med bratte motbakker, og hundene til Annbjørg jobber som guder. Hver gang det blir tegn til stopp setter lederhunden Loke i gang et ulekor mens han hopper i selen.
«Å kjøre i mål med mine egne hunder etter en treningssesongen med tunge spor og usikkerheter – da er det veldig stas å få det til, selv om man ender midt på resultatlista, så føles det ut som en seier,» forteller en tydelig rørt hundekjører som kom i mål med hunder som fortsatt ønsker å løpe videre.
