SINTEF testet ullundertøyet som ble strikket etter Brit Vinje Lyngstads metode to ganger, i 1995 og i 1997. Testene viste at undertøyet fungerte bra når testpersonene vekslet mellom hardt arbeid og hvile i kulde, og at det ikke trengte lanolinbehandling for å holde på varmen. Her er hva som ble testet, hva SINTEF fant – og hva det betyr for plaggene i dag.
Bakgrunnen: en genser til Eilif
Brit strikket i kjelleren på et gammelt bedehus på Lyngstad. Mannen hennes, Eilif, frøs når han jobbet ute på gården og i skogen, og i 1994 fant Brit opp en strikkemetode med luft strikket inn i maskene. 1. desember 1995 vant hun SNDs idé- og nyskapingspris Reodor. Metoden er ikke patentert. Hele historien finner du på siden om oppfinnelsen bak Lanullva.
Hva ble testet?
Plaggene SINTEF testet, var datidens undertøy, strikket av tykkere ull med høyt innhold av lanolin (sauefett). SINTEF beskrev strikken som «en tykk og åpen struktur» med «mye luft mellom fibrene». Testene var oppdrag fra familiebedriften, som den gang het Vinje Klær. De var ikke sertifiseringer eller godkjenninger.
1995: veksling mellom hardt arbeid og hvile
I klimakammeret til SINTEF i Trondheim testet seks menn undertøyet ved +5 °C. De syklet i 40 minutter med hardt arbeid, hvilte i 20 minutter og gjentok det én gang til. Underveis målte SINTEF hudtemperatur og svette, og testpersonene svarte på hvordan de hadde det.
Testpersonene svettet lett i arbeidsperiodene, slik man gjør ved hardt arbeid. Men de ble verken ukomfortabelt varme mens de jobbet eller ukomfortabelt kalde i pausene. SINTEF konkluderte med at undertøyet «ser ut til å fungere bra under forhold med varierende arbeid og hvile i kalde omgivelser».
1995: feltutprøving på Svalbard ved −23 °C
24. mars 1995 ble undertøyet prøvd ut på Svalbard. Det ble brukt som eneste undertøy under en vattert snøscooterdress på en tur på tre timer, ved −23 °C og i rundt 60 km/t. Følere på legg, lår, mage, bryst, skulder og øvre rygg målte hudtemperaturen underveis.
SINTEF kalte resultatene «meget oppløftende». Sammen med vindtett yttertøy holdt undertøyet tilnærmet normal temperaturbalanse ved lav aktivitet. Undertøyet ble heller ikke opplevd som kløende, selv brukt direkte mot kroppen, men SINTEF påpekte at opplevelsen kan variere fra person til person. Feltutprøvingen var én enkelt tur, ikke en større studie.
1997: med og uten lanolin ved −10 °C
På den tiden ble undertøyet vasket på en spesiell måte for å ta vare på lanolinen i ulla. I 1997 ville familiebedriften vite om lanolinen faktisk betydde noe for varmen. Sju menn gikk på tredemølle i 40 minutter, hvilte i 20 minutter og gikk 40 minutter til i et klimarom på −10 °C. Hver av dem gjorde testen to ganger: én gang i lanolinbehandlet undertøy og én gang i det samme undertøyet der lanolinen var vasket ut.
Resultatet var at undertøyet ikke trengte lanolinbehandling for å holde på varmen. Ifølge SINTEF følger isolasjonsevnen luftmengden i strikken: jo mer luft, desto bedre isolasjon. Dermed kunne vaskerutinen forenkles.
Hva betyr testene for plaggene i dag?
Testene gjaldt plaggene slik de var på 1990-tallet. Plaggene som ble testet, var laget av tykkere ull med lanolin. I dag strikker vi med samme metode i myk merinoull, i Havbris og Hustadvika. Garnet er altså et annet, og målingene fra 1995 og 1997 gjelder de testede plaggene, ikke dagens. Det som er det samme, er ideen: luft strikket inn i maskene, laget for vekslingen mellom aktivitet og pause.
Kort oppsummert
- 1995, klimakammer ved +5 °C: Seks testpersoner vekslet mellom hardt arbeid og hvile. Ifølge SINTEF fungerte undertøyet bra.
- 1995, Svalbard ved −23 °C: Eneste undertøy under en snøscooterdress i tre timer. Resultatene var «meget oppløftende».
- 1997, klimarom ved −10 °C: Sju testpersoner, med og uten lanolin. Undertøyet trengte ikke lanolin for å holde på varmen.