Tidlig på 1990 tallet gjorde strikkeglade Brit Vinje Lyngstad en oppdagelse som forandret livet - for både henne og mannen hennes Eilif. De to bodde på en gård, på et av de kaldeste og våteste stedene i Norge. Kuling og storm fra Atlanterhavet, bitende nordavind og regn to av tre dager i året, var normalen på Nord-vestlandet.

 

Brit kunne ikke lenger se på mannen hennes komme våt og kald hjem fra skogen og gårdsarbeid, dag ut og dag inn. Av kjærlighet til sin Eilif fikk hun tak i ekstra mykt, førstegangs-klippet lammeull, og utviklet en ny og helt annerledes strikkemetode - med sin enkle strikkemaskin. 

Hun holdt den ferdigestrikkede ullgenseren opp mot lyset -  og forklarte. Hun hadde klart å forbedre ullas evne til å islolere og til å slippe mer fuktighet gjennom. Strikkemetoden økte antall luftlommer i genseren og kjentes annerledes på kroppen. Eilif tok den på, og skjønte fort at det var noe helt spesielt med denne genseren. Og takket være Brits oppfinnelse, luft og kjærlighet - sluttet han å fryse.

Ryktet om en ny strikkemetode og om Brits varme oppfinnelse gikk fra gård til gård. Til slutt pantsatte hun alt hun eide. lånte en million kroner, dro til Sveits - og kjøpte en mye større strikkemaskin! Slik så ullvarefabrikken og merkervaren LANULLVA dagens lys, i 1994.

En dag bestilte en gjeng med arbeidere på vei til Svalbard og 40-50 minusgrader ullundertøy fra henne. De holdt varmen, og sendte et rørende takkebrev tilbake. SINTEF i Trondheim ville teste om historien var sann - og sammenlignet med andre, kjente ullplagg - som var strikket på den vanlige måten.

 

 

Historien ble bekreftet. "Av de testede produktene er LANULLVA-undertøyet det klart beste med tanke på termiske egenskaper. Jo kaldere, jo bedre resultater anslås for LANULLVA. Når det nærmer seg minus 10 grader og kaldere, er LANULLVA veldig klart best."

Dette var starten på verdens varmeste strikkemetode, Vinje ullvarefabrikk og dagens Lanullva-suksess. Brits datter Gunn Anne Vinje Lyngstad fikk ny fart på bedriften fra 2006 - og fortsatt jobber vi hver eneste dag for at ingen skal behøve å fryse.

 

Det er en viktig jobb. For nordavinden her ute ved Atlanterhavet har ikke tenkt å gi seg med det første.